Ti ting man kan lure på under engelsktentamen

01 Må vi svare med hele setninger?
02 Må vi skrive på engelsk?
03 Må vi svare med hele setninger på nummer to?
04 Hvordan skrives sau (på norsk)?
05 Må vi svare med hele setninger på nummer to?
06 Kan jeg skrive “the Bear lives in the hood”?
07 Må vi svare med hele setninger på nummer to?
08 Kan vi skrive av tekstheftet?
09 Må vi svare med hele setninger på nummer fire?
10 Thomas, kan du spise opp godteriet mitt? Jeg er kvalm.

Kjekt.

I en reportasje hos BBC fra Zimbabwe fortelles det om en lærer på landsbygda som i anledning valget ble banket sanseløs fordi han ikke hadde medlemskort i partiet til diktator Robert Mugabe. Etterpå fikk stakkaren en underskrevet kvittering på at han var blitt banket opp, som han kunne vise fram neste gang noen kom for å ta ham.

Dette er et utmerket system. Alle vi som har blitt banket opp allerede kunne være trygge i drosjekøer og i gjengoppgjør på ungdomsskolen. I mitt tilfelle ville det riktignok være vanskelig å få underskriften til stakkaren som banket meg, siden han tok livet sitt en del år senere. Hans siste ord var muligens “Faen, jeg skjøt meg i kneet!” Men det er en annen historie.

Midnattspianisten#3 - Oh Danny Boy

Sniker denne ut mens alle er ute i sola. Med unnskyldninger til Johny Cash, Coenbrødrene og det irske folk. Lovet Hjorthen å legge inn noen strofer med Never Gonna Give You Up på slutten, men det ble ikke noe, gitt…

Folk jeg liker: “The problem with ‘Sex Lives of the Potato Men’ is it is absolutely, indescribably horrible, vulgar, stupid, tawdry, depressing, embarassing, filthy, vile, stinky, repugnant, slimy, unclean, nasty, degenerative and mind-numbing.”

Første gang jeg hørte om Dr. Mark Kermode skulle han intervjue en annen av heltene mine, Werner Herzog. Slik gikk det:

Selv om intervjuer kan være farlige er det å anmelde film også et vanskelig håndverk. Etter mitt syn skal en god filmanmelder være forutsigbar i sine preferanser samtidig som at han (eller hun, vi har jo Pauline Kael for eksempel) må være overraskende i vinklinger og valg. Man må ha og bruke filmkunnskaper samtidig som man unngår å konstant referere til andre filmer. Man må være personlig samtidig som man er saklig, ha integritet uten å bli pompøs, munter uten å bli flåsete.

Vi har mange (for mange?) som kaller seg filmanmeldere i norske medier, men det er veldig sjelden at noen klarer (eller får lov til) å forme en stemme som er interessant og autorativ selv om man er uenig i analysene. Per Haddal i Aftenposten har i alle år vært min favoritt; selv om han kan føles overbærende en sjelden gang er han alltid en fryd å lese. Tommy Lørdahl var viktig for meg da han skrev i Puls på slutten av åtti- og begynnelsen av nittitallet, han introduserte en nysjerrig fjortis for film jeg aldri ellers hadde hørt om (men jeg husker ikke lenger om det var filmene eller journalistikken som imponerte meg). Og Pål Bang-Hansen er minst like klok som han er eksentrisk.

Ute i verden finnes det særegne stemmer i mengder. Det var Harry Knowles som rundt årtusenskiftet lærte meg at hvem som helst kunne gjøre dette, bare han visste hva han pratet om og aldri lot sakligheten helt drukne magefølelsen. Hans legendariske slakt av Night of the Living Dead 30th Anniversary Edition, der han beskriver filmen som verre enn å møte opp på sykehuset for å identifisere moren ( som hadde brent ihjel), blir jeg aldri lei av å lenke til. Hans kompis Vern representerer gjør-det-selv-holdningen til filmanmeldere på nettet tatt så langt det går. Boka hans, FIve on the Outside, er den beste samlingen filmanmeldelser ingen har lest du kan tenke deg.

Min favoritt for tiden er altså Mark Kermode, engelsk journalist og medietryne. Han har solide fagkunnskaper og gode analyser, men henfaller gjerne til barnsligheter hvis han kan lage god underholdning på den måten. Han omtaler for eksempel Keira Knightley konsekvent som IKEA Knightley, og når hun spiller sammmen med Orloondo Bland går det riktig ille (”When they kiss it´s like two chairs mating..”). Her forsøker han å forklare kjemien mellom hovedrolleinnehaverne i Iron Man:

På fritida spiller han bass i et skiffle-band, og han har vunnet priser (og sikkert solide mengder penger i hatten) ved å spille på gata. Den store kjeften, sveisen og scenetekket har han nok herfra. Han har skrevet mye om skrekk, spesielt i forbindelse med sensur, og i mange år var det engelske filmilsynet, BBFC, hovedfienden hans.Nå har imidlertid de blitt så greie at han i blant irriterer seg over at de ikke bruker attenårsgrensa nok. Det samme problemet har vi kanskje i Norge i blant?

For tiden nøyer Kermode seg med å rive middelmådige, bedritne og en del ganske gode filmer i fillebiter en gang i uka på BBC5 med sin hardt prøvede makker Simon Mayo. Lenke til podcasten finner du et eller annet sted til høyre. Hvis han har en svakhet er det kanskje at han skamroser forholdsvis få filmer, men på en annen side er det jo mest skrot han utsettes for.

Vi avslutter i hvert fall med en ti minuttes slakt av Pirates of the Caribbean 3. Jeg har fortsatt ikke sett filmen, for den kan umulig være bedre enn dette. Enjoy.